Aske av stein bobler over av litterære kvaliteter. Men det låses ikke scenisk av den grunn. For hvilket rom er det egentlig de fire fortellerne befinner seg i? Hvorfor forteller de, og til hvem? Hva slags relasjoner har de til hverandre i dette rommet? Alt dette får vi ikke den minste antydning om. Med et så billedlig litterært rom, er utfordringen å skape et interessant scenisk språk, uten å krympe de poetiske og narrative kikkehullene. For det er gjennom disse kikkehullene at menneskeheten kommer til syne som noe større og mer håpefullt enn en ansamling bygdedyr